I oktober er månedens bok i NRK “Den store Gatsby” av F. Scott Fitzgerald, med presidentvalget i USA som bakteppe. NRK spurte om Jan Vardøen om han kunne tenke seg å lese denne klassikeren, sammen med Martine Aurdal og Anita Krohn Traaseth. Han har skrevet noe om sin leseropplevelse gjennom de første seks kapitlene. Bli gjerne med og kommentér, innspill blir tatt inn i praten med de tre på Kulturhuset på P2 torsdag klokka 14:15.
(Foto: Aleksander Olai Korsnes/NRK)
“The Great Gatsby” har ligget ganske langt oppe på den dårlig samvittighetslisten min lenge nå. Jeg har lest ufattelig mange ”great american novels”, men akkurat denne har sluppet unna. Den er en klassiker og slik leser man ikke på en-to-tre. Jo lengre man venter, jo verre blir det, kan det virke som.
Jeg har også vært en smule redd for språket: Boka ble skrevet i 1926 og er ikke ferskvare mer. Den lukter litt støv og spindelvev på avstand. Men jeg burde ikke ha bekymret meg, språket er fersk som en nyfisket makrell, den formelig spreller og bykser mellom permene.
Fitzgerald skriver mesterlig, med en intelligent, elegant penn og jeg finner stadig vendinger og metaforer som er innovative og skarpe. Det er lett å se hvorfor han har blitt så geni-erklært, han bærer ordene som en dandy på et forstadstog.
Jeg er nå gjennom de seks første kapitlene og historien begynner å utkrystallisere seg. Fitzgerald har brukt lang tid på å bygge opp settingen og karakterene. Han maler inn omgivelsene og tiden med en sobelpensel: Små, skarpe bevegelser som skaper umiddelbar stemning og følelsen av å være på plass og å kunne lukte og ta på alt og alle.
Man blir transportert helt tilbake til tyve-tallets rikingmiljø utenfor New York, der bankmenn og spritsmuglere vanker sammen med filmstjerner og idrettshelter, sjarlataner og håpefulle sosietetspiker. Ingen av rolleinnehaverne er spesielt sympatiske, noen er direkte uspiselige, mens andre, fortellerstemmen Nick Carraway inkludert, er tvetydige i så måte at jeg er usikker på om jeg liker noen av dem. Deres formildende trekk er for det meste selvoppnevnte.
Fitzgerald bruker overmåtelig lang tid på å komme til saken, det vil si å la oss møte hovedskikkelsen Jay Gatsby. Han blir omtalt av alle på forskjellige vis. Vi vet ikke om han er krigshelt, snikmorder, forretningsmann, arving, skurk, tysk spion, børsgeni eller oppkomling. Dette er en velbrukt måte å pirre leserens interesse på; når vi endelig får lov til å møte helten, er det ikke et øyeblikk for tidlig.
I kapitlene 4, 5 og 6 lærer vi noe om Jay Gatsby og hans drifter. Han er stinn av penger, men vi har ennå ikke fått greie på hvor de kommer fra. Han er avstandsforelsket i en gammel flamme og han har viklet fortelleren Nick Carraway inn i sitt miljø for å kunne komme nærmere henne. Det kan virke som om hele hans eksistens og overdådige, brifete måte å annonsere rikdommen sin på kun har en hensikt: Å lokke tilbake den jenta som gjorde ham så lykkelig da han var soldat under første verdenskrig.
Nå lurer jeg på om strategien hans kommer til å lykkes. Men med så mange lumske og ondsinnede spillere på scenene, så har jeg min tvil. Men les videre, det skal jeg!
Les mer om de første tre kapitlene i Anita Krohn Traaseths bloggpost! Hva synes du om boka så langt?
.jpg)
